En overgriper er død. Frøken Oter sørger ikke. Hun danser ikke av glede heller, men nekter ikke for at hun føler lettelse: En ondskapsfull intrigemaker mindre i denne verden… Takk og lov for det!
Nå har han forhåpentligvis reist videre. Frøken Oter sendte ingen blomster. Hun gikk ikke i begravelsen. Hun tente lys og sendte ham videre; ut av livet sitt, ut av tankene sine, ut av hjertet sitt – med glede.
Noen sa at han var for gammel og syk til å gjøre skade. Frøken Oter vet bedre. Han fortsatte å spre giften sin helt til det siste – og vel så det – og fikk de aller fleste til å gjøre som han ville. Enten de var klar over det eller ikke.
Noen visste. Noen visste bare så alt for godt! Nå smiler de hyklerisk medfølende, sender sine kondolanser og går sørgende i begravelsen: Det er en mindre til å gi næring til skadefryden, så sorgen er nok ekte. Og etter Frøken Oters hjerte er de, i tillegg til å være like ondskapsfulle som overgriperen selv, direkte tankeløse:
Det at man har amputert bort en fot, betyr ikke at foten aldri var der!
