Når Lærlingen Trenger et Villig Hode, er Frøken Oter ei Virkelig JA-Jente! (…og deler gjerne på godene..)

Frøken Oter møter på Gretne Bever. Ikke det at Frøken Oter aldri er en gretten Oter, men ærlig talt! Noen ganger blir det bare for mye Uffing og Akking, og det er rett og slett litt slitsomt.

Gretne Bever har det ikke så enkelt for tiden. Triste greier, egentlig. Og både Frøken Oter og Alle De Andre i Nordafor Skogen prøver å hjelpe til så godt de bare kan. Ikke alltid like enkelt det.

Frøken Oter svinser innom Frisøren en liten tur. For Bleking og Farging, Klipping og Vasking, Retting og Styling. Det tar sin tid. Lokkene faller, og Fargene virker. Frøken Oter venter spent. Frøken Oter blir Fornøyd.

Gretne Bever Uffer og Akker.
- Det er noen som har det, ja. Sånt har Jeg aldri råd til!

Litt av gleden visner bort. En plutselig trang (av gammel vane) til å rettferdiggjøre frisørbesøket bobler inni Frøken Oter. I hjertet. I hodet også: ”Snill Pike. Være Snill Pike! Stakkars Gretne Bever, som har det så vanskelig. Klart jeg ikke kan være glad og kvalmt fornøyd når Hun ikke er det!”

Like fort som trangen og tanken er der, blunker Frøken Oter det bort. Hun blir rent trassig. Snill Pike kan gå og legge seg! Og ikke søren om Gretne Bever skal få se hvor såret hun ble. Og ikke søren om hun skal ha dårlig samvittighet heller! Frøken Oter hekter seg fast i Gretne Bevers arm, og stråler som en sol:
- Ja, ikke sant? Jeg er virkelig heldig og det er fantastisk deilig! Flott ble det også, ikke sant!?

Gretne Oter Måper. Hun er ikke vant til at Frøken Oter svarer sånn. Svelger luft et par ganger. Prøver å si noe, men ingenting kommer. Frøken Oter Blunker:
- Jeg syns du skal bestille deg time hos Min Frisør. Med en gang. Du har jo hatt en frisørtime på ønskelista di lenge nå. Så kom igjen. Jeg vet Hun har tid.
- Jammen, jeg har ikke råd, mumler Gretne Bever.

- Jo, for tenk, kvitrer Frøken Oter. – Det har du. Det er Gratis!

Frøken Oter håper at Gretne Bever blir fornøyd, og blir til Lystige Bever rimelig kjapt. Innerst inne så er det nemlig Det hun Er! En Lystig Bever, That is

Så vakkert atte!

LEV UT FANTASIENS STORHET, IKKE HUKOMMELSEN Så kommer virkelighetens sannhet av seg selv

Frøken Oter er ikke helt sikker på når hun begynte å huske. Hun tror det var på den tiden hun ble venn med fantasiene sine. Da det gikk opp for henne at fantasiverden ikke var en flukt fra virkeligheten, men et redskap for å overleve i den, fant hun en måte å åpne for hukommelsen sin.

Gjennom en reise i sin barndoms fantasiverden åpnet sannheten seg for Frøken Oter, og hun kunne tillate seg å huske. Ikke bare det vonde og traumatiske, men også de gode og vakre hendelsene. Alt det som var med på å gjøre henne til den sterke, varme og kjærlige Frøken Oter hun er i dag.

Frøken Oter gjemmer seg. Ofte. Ikke fordi hun ikke vil at andre ikke skal se henne, men fordi hun er litt redd for å se seg selv. I andres øyne. Sjelens speil. Alt hun kan. Som hun ikke burde kunne. Alt hun vet. Som hun ikke burde vite. Alt hun ser. Som hun ikke burde sett. Eller kanskje burde hun det? Kanskje burde ikke Frøken Oter være så redd for å se? Eller vite? Frøken Oter vet jo forskjell på rett og galt. Hun kjenner også ansvaret ved å vite. Ved å se.  Hun vet også hva som bør sies. Og gjøres. Det ligger som et opprevet skrik inni henne. Hva hun ønsket skulle bli sagt og gjort for henne. For lenge siden. Hun gjør det. Selv om det betyr at hun står åpen for hugg. Hun har ingen rett til å la være. Ikke lov heller.

Hun gjør det nå. Gjør og sier. Og så må hun gjemme seg litt igjen. Frøken Oter er litt feig. Og redd. Veldig redd for at sannheten er for stor. At det ikke er plass til den. Noe sted.

Ikke en gang i Himmelen.

The importance of one little corn in the sand: Me

Go lonraí an ghrian go te ar d’aghaidh

Ny uke, flott vær! Herlig!! God mandag!

Go n-éirí an bóthar leat
Go raibh an ghaoth go brách ag do chúl
Go lonraí an ghrian go te ar d’aghaidh
Go dtite an bháisteach go mín ar do pháirceanna
Agus go mbuailimid le chéile arís,
Go gcoinní Dia i mbos A láimhe thú.

EN KELTISK VELSIGNELSE (Velsignelse foran en reise)

May the road rise to meet you
May the wind be always at your back
May the sun shine warm upon your face,
The rains fall soft upon your fields
And until we meet again
May God hold you in the hollow of His hand.

“The Need for Change Bulldozed a Road Down the Center of My Mind.”

Maya Angelou. Et vakkert menneske. Et idol for meg. Ved siden av min egen Mor Hubro rager hun høyt i min verden. En fantastisk poet. Ordene hennes, som ishakker og slegger. Likevel som mykeste fløyelsgrøt og vaniljekrem. De trenger inn i hjerte og sjel. Marg og bein.

Å høre henne gjenfortelle sine egne noveller og dikt, er en vedlig spesiell opplevelse. Hun fanger (for å nevne noe) stolthet,  glede og sorg, ydmykhet, tap og kjærlighet med sine ord og sin stemme. Der ligger essensen og kraften. Og du kjenner det:

Det er deg. Det er dine drømmer. Håp. Tro. Dine ord. Tanker. Du tror på det hun sier.

Du vil reise deg igjen!

"There is no greater agony than bearing an untold story inside you."

~ And Still I Rise ~

You may write me down in history
With your bitter, twisted lies,
You may trod me in the very dirt
But still, like dust, I’ll rise.

Does my sassiness upset you?
Why are you beset with gloom?
‘Cause I walk like I’ve got oil wells
Pumping in my living room.

Just like moons and like suns,
With the certainty of tides,
Just like hopes springing high,
Still I’ll rise.

Did you want to see me broken?
Bowed head and lowered eyes?
Shoulders falling down like teardrops.
Weakened by my soulful cries.

Does my haughtiness offend you?
Don’t you take it awful hard
‘Cause I laugh like I’ve got gold mines
Diggin’ in my own back yard.

You may shoot me with your words,
You may cut me with your eyes,
You may kill me with your hatefulness,
But still, like air, I’ll rise.

Does my sexiness upset you?
Does it come as a surprise
That I dance like I’ve got diamonds
At the meeting of my thighs?

Out of the huts of history’s shame
I rise
Up from a past that’s rooted in pain
I rise
I’m a black ocean, leaping and wide,
Welling and swelling I bear in the tide.
Leaving behind nights of terror and fear
I rise
Into a daybreak that’s wondrously clear
I rise
Bringing the gifts that my ancestors gave,
I am the dream and the hope of the slave.
I rise
I rise
I rise.

La Lyset Stå På!

- Jeg er ikke redd for Mørket, sier Modige Granitt Olga og høres ganske bestemt.
Hun er i grunn det. Bestemt. Modig også. Vil så gjerne være det. Jeg lar henne være det. For hun er det. Inni henne et sted øver det seg. Det Bestemte. Det Modige.
- Ring om det er noe, roper jeg etter henne.

Hun går hele den lange veien til og fra. Gjennom skogen. Alene. Tenker for seg selv:
- Jeg er visst en Pinglestjert, og ikke modig i det hele tatt. Hvorfor sa jeg det? Som en treåring. Greie selv.. Dumt, dumt, dumt!

Det er veldig mørkt. Mye kan gjemme seg i skogen. En hjort… en veldig skummel hjort Modige Granitt Olga ringer.
- Kan du møte meg? På halvveien?
Med lettet hjerte legger hun på. Akkurat idet mobilen ladder ut. Takk og lov. Takk og lov!

- Tenk at det var så lett, sier hun høyt til seg selv, og kikker inn i mørket.

Da ser hun det. Veien som vokser tydelig frem foran henne. Nattlys. Trærne. Høstbladene på bakken. Nølende begynner hun å gå. En bekk sildrer og klukker ved siden av veien. Gjennom skogen. Under veien, ut og videre gjennom skogen. Ned mot sjøen. Musikk. Noen som ler. Det er ikke så stille likevel. Ikke så skummelt heller.

Modige Granitt Olga titter opp. Ingen Stjerner i natt. Litt yr i luften. Hvor kommer lyset fra?
Kanskje inne i fra. Tryggheten i å vite. Hun blir møtt. Trenger ikke være alene. I Mørket. Med Frykten. Ikke for selve Mørket. For det som gjemmer seg der inne. Hun er litt redd for Lyset også. Lyset som lyser opp. Finner det som hun vil gjemme.

Det er det som er med Mørket. Det gjemmer alt.
Det er det som er med Lyset. Det finner alt.
Lyset viser også veien.

En hjort løper over veien. Litt lenger fremme. Stolt. Stor.
Vakker.

Armene opp mot Himmelen. Snurre, snurre rundt. Boblende glede. Hun løper. Jeg ser henne på lang avstand. Stopper. Venter.

- Så du hjorten? Jeg nikker smilende.
- Du? Hun holder meg igjen. Stopper. – Ikke slå av Lyset. Lov meg det! Vil du? Jeg er ikke redd for Mørket, det er bare… Tårer blinker. Glitrer som Stjerner i Mørket.
- Jeg vet, sier jeg bare. – Jeg vet. Og Lyset står på så lenge du ønsker. Vil du sover over, forresten?
- Mmmmja… Hun nøler litt. – Lager du suppe?
- Kan jeg godt, ler jeg.
- Da vil jeg. Du tenner Lys. Lager suppe. Og så kan jeg fortelle. Alt. Kan jeg det? Jeg trenger å snakke med mamma også. Kan du hjelpe meg med det?
- Ja, sier jeg enkelt. Alltid!

Modige Olga er ikke Granitt likevel? Ikke en Pinglestjert heller!
Hun trenger bare litt Lys. Suppe. Og et Øre.

Snerpesnip vil ha kontroll. Snerpesnip trenger kontroll!

Det var en gang for ikke så lenge siden at Ugleklok fløy for siste gang, og hele Sørafor Skogen savner henne dypt. Nordafor Skogen også. Det kvitres og pipes. Praten går sin gang. Man heles. Eller…?

Myrtel Martyrium (også kalt Snerpesnip, selv om hun egentlig ikke er det.) syns det er best å sørge over en passende historie. Noe som kler Nordafor Skogens fasade. Hele skogbunnen dekkes av hemmeligheter. Det vi ikke prater om. Du vet; sånt som andre ikke må få høre. For da dør de. Eller enda verre: Ler!

Ikke en Spurv til Jorden… uten at Gud er med? Ikke en sjel mot døden uten hans kjærlighet? ikke en blomst er visnet, ikke en tåre falt uten at Gud vet om det, han som er over alt?

Myrtel Martyrium synger høyest av alle. Med lukkede øyner. Sammenbitte kjever. Ordene presses ut. Så åpner hun øynene. Ser på Mor Hubro. Smiler stivt. Tappert. Og i øynene herjer skammen. Frykten og redselen. Frykten for Far Død og redselen for at Mor Hubro er så mye sterkere enn den lille, ustøe skikkelsen og de milde, kloke øynene tilsir.

Mor Hubro som mener at Livets Hendelser gir erfaring. At smerten ikke skal unngås, men heller ikke dyrkes. ”Vi må lærer”, sier hun, ”at Livet alltid har Snipp, Snapp og Snute, men det kan ikke være fylt av Krem de la Krem i alle sine dager og være dekket av deilig, sprøtt Sukker i all evighet. Selv ikke etter på.”

Spesielt ikke etter på.
Sukkeret smelter og blir til et ekkelt gråhvitt belegg.
Seigt. Emment.
Og Kremmen gulner. Stivner.
(Og smaken… Den smaken. Den bitre, bitre Smaken av…
Tapte år. Tapte muligheter.
Nei! La oss ikke snakke om Smaken!)

Mor Hubro er gammel. Like gammel som Nordafor Skogen, kanskje. I alle fall snart hundre år. Om ikke så lenge er det hennes tur til å fly for siste gang. Liten og sped som en Spurv…

Tro det når stormen herjer
bladløse vintertrær!
Tro det når brenning bryter
over de nakne skjær!
Tro det når ubeskyttet
midt i en kamp du står.
Tro det når helt alene
du med en smerte går.

Så trengte man ikke være alene likevel. Hemmelighetene kunne få vinger. For Mor Hubro flyr høyt. Henter velsignelser. Henter sannhet. Styrke. Mot. Selv når hun sitter stille. Når hun står. Røttene hennes sprer seg. Utover. Lange. Sterke.

Jeg er én. Og jeg lærer å fly. Uten hemmeligheter.
Det er skummelt.

Sorg

Hun er borte nå. Likevel ikke.
- Du tåler det, du. Du kan ta hva det skal være, sa hun til meg.
Noen ganger ble jeg lei meg.. Jeg ville ikke tåle. Ikke alt.
Andre ganger ble jeg stolt. Følte meg sterk.

- La lyset fylle deg. Strål! Tegn! Skriv! Mal! Strekk ut hendene dine. Gi. Av deg selv.

- Jeg prøver. Jeg prøver så inderlig. Men det er ikke lett. Ikke når du er borte. Ikke dra. Ikke du! Det blir så mørkt. Hvor skal jeg gå? Jeg blir så alene. I denne store verden, så full av mørke kroker, stumme skrik og stille tårer.

- Ikke vær redd, du står.
- Men jeg ER redd. Redd og trist. Mest trist, kanskje.

Er jeg alene nå??
Nei. Jeg kjenner henne rundt meg.
Inni meg.
Hun hvisker inn i øret mitt.
Om natten.
Stryker meg over håret.
Dytter meg.
Blunker.
Smiler.
Ler.

- Du vet nå, sier hun til meg. Forstår du?
- Ja, jeg forstår.

Jeg tenner lys og gråter.

Takk!

Farvel.. og på gjensyn!

Hello world!

Ok, Gneis…. has been a while…!! (look at the date below…crazy, huh??)

Men, du har rett… 2 år med skrivesperre bør vel være nok…. tru´rukke det?? så…

Pikaboo….!!

Luvv!